fabulousfashiontv.com

Jeg er ikke sikker på om dette er tilfelle at Martin får seg et basseng i sommer eller ikke, har han tenkt på dette for å få bassenget en stund nå. Så det blir spennende hvis han får seg et badebasseng, men hvis han skulle få en pool, tror jeg han må ta seg sammen og få et basseng snart fordi du ønsker å kunne nyte bassenget hele sommeren og ikke bare på slutt. Det er sommermånedene som er virkelig verdifullt når du har et basseng. Men nå er det ikke jeg som skal kjøpe bassenget. Det kan være at hvis jeg hadde vært den som ville kjøpe basseng så jeg ville nok også tenkt på min beslutning ganske tett, og de er ikke bare for penger, men for å velge riktig modell og alt sånt, fordi en bassengets ingenting er forandret for hver sesong. Jada, kan du gjøre, men da vi skulle nok ha mye penger.

Jeg kan ikke si at jeg er multitalent på noen måte. Det er faktisk tilfelle dersom jeg har noen reell talent i det hele tatt. Hvis jeg ville ha noen form for talent jeg har ennå ikke oppdaget det. Men under loven om alle tings iboende blir fucked up så det trolig ville være mer eller mindre unyttig kunnskap som jeg har en latent evne til å utmerke seg i. Kanskje jeg ubevisst verdens potensielt topp shearers, nyckelharpsspelare (jeg hater nyckelharpa) eller pol-vaulters (jeg er litt høydeskrekk). Eller de oppdager at deres evne sent. Jeg er i et tilbakefall av en vitenskapelig geni kommer i hvordan en medisin for å bøte på alle problemene kvinner kan støte på i klimakteriet når jeg ligger på dødsleiet mitt og har ikke energi igjen til å avsløre sammensetningen av forberedelse for ettertiden. Nå virker dette så klart en smule usannsynlig. Jeg kan ikke forestille meg at noe slikt ville skje. Nå vil jeg ikke si at jeg er en håpløs inkompetent som ikke er flinke til noe. Snarere er det vel at jeg er lammende normal. De fleste er ikke spesielt talentfulle. Sikker på at du kan være god på noe, jeg er god på mange ting, men jeg er nok ikke strålende i enhver forstand.

Man lurer til tider faktisk. Hvis det var bedre ord. Personlig får jeg de fleste slike tanker i stunder når jeg føler misfornøyd med noe moderne fenomen. Men stort sett, jeg kan ikke si at jeg er spesielt ser tilbake, tror jeg ikke “åh det var så mye bedre i femtiårene” eller noe sånt. Femtiårene synes faktisk å ha vært en ganske tøff tid, ville jeg faktisk heller ha kronisk urinveisinfeksjon enn å leve deretter. Nå er det selvfølgelig ikke noe jeg direkte (ikke indirekte, for den saks skyld) trenger å bekymre deg over. Vil det noen gang finne opp en tidsmaskin, ville jeg heller leve en gang i midten av forrige århundre. Av en eller annen grunn er jeg veldig glad i den aktuelle tidsepoken. Det føles som at ja det var en helt annen optimisme og positivt syn på fremtiden da. Noe som jeg kan tenke mangler i vår tid.

Det har vært mye snakk om global oppvarming og drivhuseffekt (det er den samme?) I løpet av de siste ti årene. Jeg er kanskje kynisk, men jeg kan ikke unngå å tenke at en liten global oppvarming tross alt er en god ting. Da kan de ha negative konsekvenser for noen få millioner mennesker over hele kloden er mindre viktig. Jeg mener, er de selv jobber linje? Du må ta ansvar. Begrenset ansvar er et nøkkelbegrep i min mening. Så selv orden. Man skal ikke tro at du kan holde på og belastet andre bare fordi du fikk sin hembortspolat, eller mistet noen lemmer i et bombeangrep, som lider av benskjørhet eller har vært rasjonaliserte i en (selvsagt nødvendig) spin-off. Det har også vært mye snakk om eldre i sykehjem i privat sektor som er tvunget til å sove på gulvet og ikke får sine medisiner, etc. i løpet av den siste uken. Jeg tror selvfølgelig at det er opprørende. Hvordan kan eldre mennesker være så egoistisk? De bør vise litt mer forståelse av selskapene som opererer i hjemmet. Det kan være at beboerne ikke forvente å få din egen seng, medisin og mat hver dag, eller tilgang til fungerende toaletter. Nei, bør eldre tenke mer om aksjonærene faktisk bli veldig skuffet hvis de ikke får heftig avkastning.

Jeg har alltid vært fascinert av denne typen mennesker som synes å være i fravær av alle self-distanse enheter. Så folk som er sp overbevist om sin egen förträfflighat at ingenting negativt, ikke ting som randen av total personlig katastrofe kan forstyrre deres gigantiske selvtillit, mennesker som har et ego samme størrelse og karakter som den røde armé. De trenger ikke engang har dekning for sin (for det meste men ikke alltid figurativt) steroid-pumpet og grotesk oppblåst selvtillit. Egentlig er dette trolig den mest sympatisk personlighetstype tenkelig. Naturligvis ser jeg for meg at en slik person ville gå fra å være morsom og muligens karismatisk å være omtrent like attraktivt som en uhelbredelig galt gule flekken. Men likevel, hvis du ikke trenger denne typen menneske i sin umiddelbare nærhet, kan de være ganske underholdende. Den maksimale av middelmådige (og nå er jeg godt) og skuespiller (prosedyre), er sangeren David Hasselhoff et godt eksempel. Han synes å seriøst tro at han er en av verdens beste i sine respektive corporate ladder i underholdningsindustrien, som er ugjendrivelige bevis på at mannen lider av stormannsgalskap. I tillegg til at kravet Hasselhoff i sin selvbiografi at han spilte en avgjørende rolle, kanskje helt, hans dyder, i prosessen som førte fram til Berlinmuren ble revet og Øst og Vest ble gjenforent. I tillegg har det antikvert Baywatch mann sa til en ledende tysk avis, er det trist at ingen bilde av ham gjenstår å bli funnet i Berlinmuren Museum på Checkpoint Charlie. Selvfølgelig er han gal. Men jeg kan ikke hjelpe, men være litt sjalu. Ikke på mannens musikk eller skuespill, handling, eller partall (imaginære) diplomatiske bragder. Nei, jeg kan bare ikke la være å tenke at det ville være fint å ha en slik formidabel selvtillit. Mannen kunne ikke ha følt seg dårlig, følte utilstrekkelig eller tvilte på sine evner for en enkelt dag i livet hans.

Du får ingenting gratis her i livet. Jeg har lært det nå. Eller jeg får ingenting gratis i alle fall. Noen andre (som heldigvis ikke er så mange), derimot, synes å være å gjøre stort sett alt uten noen konsekvenser. Noen mennesker ser ut til, for eksempel, kunne spise nesten hva som helst, ikke utøve en ting, og fortsatt være hvordan smale helst. Det er ikke rettferdig sted, det burde ikke gå til det. Spesielt når de som jeg kan rive dyret til gå ned i vekt og mest ubetydelige, knapt målbare vekttap. Jeg flytter på meg mye, gå til gym regelmessig og unngå ting som er mindre nyttige som hvitt brød og alle slags fet mat. Men til tross for dette har vært utrolig vanskelig å opprettholde min idealvekt. Passer jeg ikke så vil ekstra pounds som et brev i posten (eller enda raskere faktisk når posten er ikke veldig effektivt nå).

Sist gang jeg søkte jobb, fikk jeg god hjelp av Jobylon. Det var litt mindre enn fantastisk faktisk hva en god jobb de klarte å ordne for meg. Jeg lærte den harde-like lav selvfølelse så lenge og grunnene har valgt å bo på et altfor lavt i forhold til min faktiske ferdigheter. Jeg kan ikke forestille seg at noen hadde gjort det bedre enn jobylon, nei. Nå er jeg litt med å søke en ny jobb igjen. Ikke at det er noe galt med min nåværende kurset. Nei, jeg liker det helt fint og kunne sikkert være her mange flere år. Men noe forteller meg at det er på tide å gå videre. Jeg har øyne del-veis øst også. Øst har hatt en sterk tiltrekning for meg i lang tid nå og jeg ikke lenger tror at jeg har evnen til å motstå. Jeg bare må fortsette, slette, videresende, og ja hjem.